Tilknytning og relasjoner

En trygg tilknytning og gode relasjoner legger grunnlag for utvikling, lek og læring.

Vi i Lillevollen Barnehage er opptatt av å skape gode relasjoner til hvert enkelt barn. Vi knytter oss til dem, og de knytter seg til oss. For foreldrene er det viktig at personalet ser deres barn, og kan møte det følelsesmessig på en god måte.

Psykolog og familieterapeut Hedvig Montgomery tar opp spørsmålet «Hva er tilknytning?» i en artikkel publisert i Aftenposten 16.02.24. 

Hun refererer til en samtale med foreldre som spør om barnet deres på 18 måneder kan ha utrygg tilknytning når han ikke viser gjensynsglede ved henting i barnehagen, men er mest opptatt av alt mulig annet som skjer.

Montgomery mener gutten er opptatt av å ta foreldrene med inn i sin nye verden, han vil vise dem hva han opplever, og er ikke klar for å slippe det enda. Hun sier at «første bud for småbarnsforeldre er å følge barnets tempo og blikk, ikke sin egen idé om hvordan en hentesituasjon skal se ut.» Når foreldrene gir gutten tid til å komme dem i møte, vil han (selvfølgelig) vise både glede, og ha ønske om å få kos. Vi barnehagefolk opplever også at barn er så opptatt i lekens verden at de ikke vil bli henta enda. Det kan være sårt for foreldrene, men husk at dette er helt normalt, og ikke et tegn på avvisning. Barnet kommer når det er klart, og er helt sikkert glad for å se dere igjen!

Montgomery sier videre:

"Vi har begynt å snakke om tilknytning som om det var en diagnose. Både fagfolk og foreldre vet at tilknytning er viktig. Men det gjør også at vi har fått en ny form for «tilknytnings-diagnose», hvor tegn på at tilknytningen humper, skremmer mange. For det meste skremmes de uten grunn. De aller fleste barn får en trygg tilknytning, naturen har et eget system for å skape den. Gråt som er nesten umulig å stå imot, for eksempel. Men vi kan alle bli bedre omsorgspersoner, og da er det en god hjelp å vite litt om tilknytning. Det er hverken noe mystisk, en sykdom eller en dom over foreldrene."

Så hva er det?

"Tilknytning er et dypt emosjonelt bånd hvor begge søker hverandres nærhet og føler seg tryggere når den andre er der. Et gjensidig bånd som forsterkes hver gang vi føler forståelse, trøst og fellesskap med hverandre. Vi har det hele livet, med familie, nære venner, kjærester og selvsagt våre egne barn."

Montgomery forklarer at tilknytning er tosidig. Det dreier seg om at barnet søker trygghet hos den voksne, og hos den voksne aktiveres et omsorgssystem – et ønske om å beskytte og støtte. Hun trekker frem leken som viktig i tilknytningsprosessen. Å leke med barnet styrker relasjonen, øver opp den voksnes omsorgssystem og roer ned barets tilknytningssystem.

Tilknytning mellom barn og personale i barnehagen er like viktig som den familiære tilknytningen barnet har. Det emosjonelle båndet kan barnet oppleve til flere personer. I Lillevollen jobber vi hele tiden for å få en best mulig relasjon til det enkelte barn slik at vi opplever en gjensidig tilknytning mellom oss og barnet. Gode relasjoner mellom barn og voksen gjør at barnet greier å ta imot veiledning og korrigeringer. Trygge barn kan slippe seg løs i leken, både mentalt og fysisk. God lek bidrar til å skape robusthet i barnet slik at det tåler å stå i motvind.

Montgomery påpeker noe viktig når hun sier at tilknytning ikke er en diagnose. Når man klarer å møte barnets behov for trygghet og skape en god relasjon til barnet, oppstår det tilknytning mellom barnet og den voksne. Når voksne i barnehagen har gode relasjoner til barna, møter de dem på en anerkjennende måte. Barn kan utfordre oss voksne på mange måter, både foreldre og ansatte i barnehagen kjenner på det. Da er det viktig å ta i bruk vårt omsorgssystem, være tålmodig og anerkjenne barnets følelser. Være tydelig på hva vi forventer og samtidig støtte barnet. Vår opplevelse er at jo roligere og tydeligere vi greier å opptre, jo greiere går det å hjelpe barnet ut av situasjonen når vi opplever at barnet «slår seg vrang». Gode relasjoner og tilknytning tåler motstand og humper. 

Små barn har ikke utviklet evne til selvregulering, de handler gjerne i affekt, og da er det den voksnes ansvar å roe ned. Være bestemt på hvor grensen går, men samtidig vise mye kjærlighet. Det er helt greit at barnet viser sinne og fortvilelse, men det er ikke greit å slå eller si stygge ting til andre. Da må den voksne inn og korrigere og veilede. Med en god tilknytning og relasjon mellom barnet og den voksne, går dette bare bra. Barnet trenger hjelp til å komme videre, og det er både foreldres og andre voksnes ansvar å gi dem denne hjelpen. Vi kan ikke overlate dette til barnet, det er ikke modent for å takle følelser og regulere atferd enda, så det trenger støtte for å finne ut av situasjonen. Støtte kan være så mye, f.eks å holde barnet fysisk (hvis det vil) og snakke rolig til barnet. Men det kan også være å ta ansvar for situasjonen. La barnet slippe å bestemme eller å ta avgjørelser. Bare klargjøre for barnet at «sånn må vi gjøre det», og så trøste når barnet er klart for det. Vi skal ikke være redde for at tilknytningen eller relasjonen blir dårlig av at vi som voksne tar ledelsen. Det kan tvert imot skape mer trygghet for barnet når vi er forutsigbare omsorgspersoner.